Hillegårds Unika Rubia kom med toget fra stavanger i 1976. Hun var en blid og hjertelig familiehund. Og hun bekreftet at "denne rasen ville vi jobbe med!

Men starten på jennel Foxfoot ble 3 importer fra kennel Malec. Her skulle vi starte med de beste blodslinjer!!
Jeg har alltid ønsket meg hund, men det gikk mange år før forholdene lå til rette.
I min blokkboeroppvekst på Kampen i Oslo ble jeg holdt stangen av et kontinuerlig innkjøp av undulater etterhvert som de vandret heden eller ble fristet av åpne vinduer. Hundeinteressen gikk etterhvert utover Kampens hunde-bestand, schäfer , collie, boxer. Ustoppelig til låns på tur, store og ustyrlige med meg på slep...
I 1975 ble det endelig egen hund, en schäfer selvfølgelig. Året etter, hos noen venner, fikk jeg se noe rart; en ekstrem kroppsfasong, skinnende rød, en elegant langpelset fremtoning av en hund. Uten å reflektere det minste over at jeg plutselig befant meg flatt på bakkenivå for å ta dyret nærmere i øyesyn, ormet den seg videre opp i sofaen. Mellom putene la den seg ubesværet tilrette og betraktet beundreren langs sin fornemme buede neserygg. Jeg hadde aldri sett noe lignende, hva var nå dette for en rase?
En langhåret dvergdachshund...En "dæsj"? Et pølsedyr, en sånn med knortete bein? Åkke som, en slik skulle jeg ha, og slik ble det bestilt fra Hillegård kennel
i Stavanger i 1976.
Hillegårds Unika Rubia oppfylte alle mine forventninger om en førsteklasses familiehund, et vidunderlig gemytt og smart som ingen annen til å oppnå fordeler. Dette var rasen for meg! Jeg ville bli oppdretter!
Men var nå Ruby av en slik kvalitet at hun burde være fundamentet i et oppdrett?
Etter en tid i tenkeboksen forble hun familiehund med status "min første dachs". Men hva med avlshunder?
Råd og veiledning ble innhentet hos daværende Lugh-Ferrandi myndekennel.
Lise Lund gav meg verden beste råd som gjelder for ALLE som skal drive oppdrett og ha ansvar for en rase: Start med det aller beste du kan få tak i! Jakten på nordens beste oppdretter av langhårsdverger begynte, pugging av rasestandarden, samt utallige studieturer til utstillinger for å se hvordan vinnende hunder så ut og beveget seg.

Dette brakte oss i 1977 til Marja Nuotio og kennel Malec i Finland.
Vi importerte 3 hunder;
Int N FIN UCh Malec Bernadette, FIN Ch Malec Uncas og N FIN UCh Malec Hillevi, og dette skulle bli vår unike avlsbase. Samtidig ble det min lykke å kjøpe Keewanawa Lancia, min finske once-in-a-lifetime hund.

Lancia, fremdeles dypt savnet, var mentalt sterk, elskelig, unik med valper, instinktsikker, nestleder i flokken og nøye ved valg av personlige venner. Han ga meg engang 30 iskalde minutter i metersdyp snø, uten votter, mens 5 andre hunder sto bundet til stolpen ved lysløypa, fullstendig på styr. Der lå jeg på kne ved et revehi og ventet, mens smella gikk fjernt der inne. Det var mørkt innen langhårsdvergen kom opp for å sjekke og ble hanket inn. Da dukket kynologen Bjørn von Rosens ord dukket opp: -Dachshund? Javel, men se opp, du kan lage ris til egen bak! Og ikke kunne det skjedd med hverken schäfer eller undulater...
I tidlige år var jeg innom standardvarianten av langhår, men mine eiegode venner innen klubben påpekte sterkt misforholdet i en sådan ekvipasje. Standarddachsen var for stor, eller jeg var for liten. Og jeg hadde for korte bein i utstillingsringen til en så "stortgående" type hund. Etter denne mellomakten med normalstørrelsen fikk jeg tilnavnet Pinocchio. På tross av det - senere ble de normalstore varianter igjen hushunder i heimen, sammen med jegerprøven, rådyrloser, godkjente ettersøkshunder og våpenkort.