For mange år siden, en sen lørdag ettermiddag, satt jeg diskret tilbaketrukket i et rom i speiderhytta oppi Glåmdalen. Det hadde vært en lang dag, og lapskausen putret borti kjøkkenkroken. Jeg var NKKs representant på ordinær drevprøve i Glåmdalsgruppas regi. I egenskap av dette verv hadde jeg legitim rett for min tilstedeværelse i dommerkollegiet. Nå skulle dommerne gå igjennom hundenes arbeid, egenskapspoeng og dommernes foreslåtte premiegrad for samtlige ekvipasjer. Drevprøvene i de glåmdalske skoger hadde alltid hatt prøvedyr å by på for den populære dachshundgruppa. Alle kritikkene og de noterte premieringer på prøvehundene ble nøye gjennomgått. Diskusjonene om arbeid og premiegrad ble finsmaklig vurdert av kollegiet. Dommerne måtte detaljrikt gjennomgå hundenes arbeid i forhold til regelverket.
Ettersom de mer bofaste og lommekjente dommere beskrev hundenes arbeid ved spesifikke myrsøkk, hogstflater og plantefelt, så nikket de andre med blikket festet utover og forbi tømmerveggen og inn i det netthinnekjente bildet av drevet som gikk. De kunne sette seg inn i hundens arbeid på foten, tilbakeklangen av losen i brede flater, når den ble borte bak kollene, og de kunne med stor sikkerhet gå i retningen hvor losen atter var hørbar. De var vel kjent med hvor rådyra tok veien, bort fra denne kortbeiningen der nede i underskauen. På bakgrunn av endringen i loslyden når hunden kom på rådyrets lyttepost, kunne de ha formening om hvor prøvedyret stoppet på flata for å vurdere den lille iglens framdrift. De lommekjente dommerne visste hvor dyret, eller dyrene, ville gå, som de oftest har gjort, litt avhengig av hvor hardt presset var. Det hendte jo at det var fler, og de splittet lag. Og på drevprøver er det et lite knip i magen for den lille faktoren som kunne velte et vakkert buktende timelangt drev, turgåere med bikkje og unger. Knipet er hundeeierens problem, dommeren har nok opplevt forstyrrende elementer før. Hans jobb er å notere eventuelt tap, søksarbeide og forhåpentligvis uttak igjen på sitt lille kort. Oppbevart i et ikke helt vanntett klædebon kunne det bli utflytende notater, ikke alltid lesbare etter 3 timer i dårlig vær.
Men drevdommere, de husker hele drevet! De får dette fjerne blikket hvor de spoler tilbake...
Og er det en hund eller to de hadde hatt til bedømning som får hjertefrekvensen følbar oppi halsgropa, så sluttet dommerkollegiet med hvem som best kan visualisere lyd og bilde av «sin hund» som aspirant til den gjeveste linjen i referatet: Prøvens beste hund!
Jeg satt borte ved ovnen og hørte på sluttapellen fra dagens drevdommere. Dette var for meg trauste folk som med velvalgte beskrivende ord ga de andre et bilde av hva som hadde skjedd i hundens prøvetid. De hadde brukt øyne og ører, terrengkjennskap, vind og viltkunnskap. Vurderinger av hundens arbeid kom i godt underbygde slutninger for premiegraden. Og premieringene var høye, og dommerne var glade. Med mitt eget overmåte snakkesalige arbeidsforum i den andre enden av dachshundenes nedslagsfelt, utstillingsplassen, så var bare å lytte og lære.
Men så, - vi var kommet fram til kåring av «Prøvens beste»!
Jeg glemmer aldri en av dommernes beskrivelse og innlevelse i å visualisere «sin» hunds arbeid. På dette dommerkollegiet var han i sitt avsluttende arbeid med hunden han hadde fått til bedømning. Han beskrev overbevisende ovenfor kollegiet, at hans hund var dagens beste «løs på drevet halsende hund». Med blankt blikk, røde kinn, og en glede i stemmen over å beskrive denne hundens arbeid, gikk han veltalende og full av nyansert ordbruk gjennom hundens arbeid. Blikket ble festet på de forskjellige dommerne etterhvert som han geleidet oss fram, fra uttaket til full drevtid. Dette husker jeg som en av de beste trontaler fra et genuint hunde- og jaktmenneske. Og Husåsen fikk «Prøvens beste hund»!
...Det er nå mange år siden jeg fikk siste telefon fra sykehuset i Sverige:
«Hej Britt! Hur ä det i Norje?
- Jotakk, mange aktiviteter - Og så måtte jeg fortelle om hunder og mennesker i hans gamle norske bekjentskapskrets. Han var en legende i drevmiljøet, også som drevdommer, med gode historier og sin rustne latter. Han ringte meg nå og da fra sykesengen, etter å ha amputert bena. Men nyheter fra Norge ville han ha. Og til slutt spurte han alltid; Klarer du av å holde kruttet tørt?! Og jeg forsikret han om at, jajamenn, det klarte jeg. Og så hørte jeg ikke mer fra Gert Mosén...han var borte.

Jeg var noen ganger med på drevprøver, ble brukt som lyttepost med godt syn og god hørsel, fomlet med jakrradio og sendeknapp, og hadde det riktig bra med meg sjøl der ute i skauen. Jeg lyttet til drevdommere og deltagere under kveldens historietime, noe som ga mer bredde og perspektiv i mitt liv med dachshund. Det var en fin tid med de gamle svorske drevdommere, og store opplevelser å lytte til dommere og deltagere fortelle fra årene før. De fleste er svært gode fortellere, og jakthistoriene i forbindelse med slike prøver er en del av historikken vår. Men dersom ingen skriver, så er det snart ingen som vet at jaktkulturen, både på drev og hijakt, var høy og bred dengang. Og de som husker og vet, de går trøtt og stiger ned fra dagens karusell.
Klubbene utdanner stadig nye drevdommere

Pr. idag viser listen ca. 70, men trolig er endel av disse ikke aktive. Våre drevdommere gjør en kjempejobb. 3 timer i skauen, uansett vær, av sin fritid, og ofte på bekostning av sine egne hunder og sin egen jakttid, for en symbolsum kroner, bedømmer disse ekte entusiaster din hund. Det er mye som kan skje i løpet av 3 timer (pluss 30 minutter «ekstra» dersom hunden er i fullt drev når tiden egentlig er ute, og tiden kan påvirke premieringen, er det ikke så?)
Kanskje noen hadde tjent på å trene hunden sin en sesong til for å gi den drevsikkerhet, enn å melde på en «førskoleelev»? Noen eiere, tror jeg, er for utålmodige til å gi hunden en reell utdannelse og modenhet til å gjøre en respektabel jobb med bl.a. tapsarbeide som jo krever sin «mann» - eller dame...

Jeg sitter med de foreløpige premieringene på ordinære prøver for 2003. Med forbehold, så viser tallene antall startende hunder totalt 114. Trekker vi fra de som deltok på NM, blir det igjen 102. Av disse er 26 ferdige J(d)Ch. Tallet på hunder som fikk 0-null- premie er 50. Oppdrettere av strihår er opptatt av at hannhundene deres har flest mulig drevpremierte avkom, det gjør seg godt i promoteringen. Har eierne ikke tid til å utdanne hunden sin som drevhund i det tempo som passer for hundens utvikling og tiden som trengs for å bli «voksen»? Trenger man å belaste en unghund med flere for tidlige starter og en rekke
0. pr på resultat listen? Har drevmerittgaloppen tatt av? Hva er årsaken til anslagsvis 50 null-hunder under en ganske så kort ordinær drevprøvesesong? Det er omtrent halvparten av alle dømte hunder på ordinære prøver i en tidsperiode som strekker seg fra første prøve 19-21 september til siste den19-21 november.
For ordens skyld, det foreligger ingen drevprøvetall fra Aust-Agder og Follo-Østfold i skrivende stund. De bevegelige prøvene har jeg ennå ikke tallene på.

En hund som skal bli drevchampion må ha minimum en 1. pr. på ordinær prøve.
En drevchampion kan kun starte på ordinære prøver. Disse prøvene er svært tettpakket og over kort tidsrom. Tar en drevchampion «plassen» til noen som trenger den?
Blir dommerne våre misbrukt eller overbelastet? Mange dommere ønsker ikke å dømme ordinære
prøver dersom de ikke kan stille egen hund en av dagene.
Er overkvalifiserte hunder påmeldt til de ordinære prøvene, for promoteringens og jaktpratens skyld?
Er det behov for å delta med en allerede fullmerittert hund på ordinære prøver?
Blir en hund med f.eks 17 x 1. pr. på drev en bedre avlshund?
Ønsker vi konkurranse-toppene i drevstallen vår i intensiv avl, eller ønsker vi en flatere kurve og mer bredde i vår avlsbase?
Avkomgranskning etter gode nedarvere fra konkurransehundene og drevkanonene, er det ønskelig?
Gir er hund som har 20 x BIS på utstilling bedre avkom?
Mitt lodd er ei at svare, takk og pris..
Løs på drevet halsende...... © Britt Corell